Hvorfor jeg sa opp min sekretær

Jeg våknet om morgenen den dagen jeg fylte 45 år. Jeg følte meg ikke særlig bra, men håpet min kone ville gratulerer meg med dagen. Til min store skuffelse sa hun ikke engang god morgen.

Ved frokostbordet snakket ikke engang barna til meg. Da jeg kom på jobben gratulerte min sekretær meg med dagen! Jeg ble veldig glad, for hun var den eneste av mine kollegaer som husket på det.

Ved lunsjtider sa min sekretær: "kanskje vi skulle spise lunsj sammen?"

Jeg svarte at det var det hyggeligste som hadde skjedd meg den dagen, så vi dro for å ta et glass og noe å spise sammen.

På vei tilbake sa hun: " hvorfor skal vi egentlig dra tilbake til jobben på en slik dag?" - og så foreslo hun at vi skulle dra hjem til henne i stedet.

Etter å ha fått servert en drink i hennes leilighet sa hun: "er det greit at jeg tar på noe mer uformelt?" Jeg svarte "for et spørsmål!" og tenkte for meg selv at dette kunne bli en interessant opplevelse. Hun gikk inn på soverommet, og etter en stund kommer hun ut med en enorm kake, etterfulgt av min kone, mine barn, min sjef og alle mine kollegaer.

Og der satt jeg, som en idiot, helt naken i sofaen.....